Nå må Frp bestemme seg

I Frps ”utstillingsvindu” Oslo har de lenge skrytt av hvilken suksess de har hatt med anbudsutsetting av sykehjem. De har hevdet at brukeundersøkelser viser at de private sykehjemmene i Oslo scorer bedre enn de kommunale. Noe som i seg selv er noe spesielt å skryte av – da argumentasjonen på at konkurranse skulle bidra til å gjøre de kommunale sykehjemmene bedre, tydeligvis ikke holder. Det er også rimelig spesielt å skryte av at de sykehjemmene som Frp og Høyre i Oslo har direkte ansvar for, ikke kan hevde seg med det tilbudet som de private gir.

Så langt rister jeg bare på hodet. Men hoderistingen blir til måping etter å ha sett et innslag med Frp-leder Siv Jensen på Dagsrevyen 11.08.09. Settingen er følgende: Siv Jensen er på stemmejakt på Ammerudhjemmet i Oslo. Ammerudhjemmet er et av de mange sykehjemmene i Oslo som er konkurranseutsatt, og dermed drevet av private. Her blir hun konfrontert av en av beboerne hvorfor flesteparten av rommene på sykehjemmet er slik organisert at to beboere må dele et lite rom, med kun ett forheng i mellom seg. Jensen uttaler at ”dette er uverdig”. Og på spørsmål fra Dagsrevyen unnskylder hun seg med at ”men dette er da ikke et kommunalt sykehjem”.

Så da er spørsmålet mitt: Er det Frps holdning at når man har konkurranseutsatt sykehjem så har man ikke lengre noe ansvar for kvaliteten og tilbudet på disse sykehjemmene?

For meg viser dette at ideen om at konkurranseutsetting av sykehjem for å bedre kvaliteten i eldreomsorgen ikke er en god løsning. De kommunale sykehjemmene blir ikke bedre av det, og politikerne kan i større grad skyve fra seg ansvaret over på private selskaper som for å tjene penger enten må redusere de ansattes vilkår eller redusere kvaliteten.

Det er også verdt å merke seg at Haakon Lie skrev en rapport om forholdene ved det private sykehjemmet han tilbrakte sine siste dager på. Her uttaler han at selskapet ”…tjener penger på de eldre på en mest uetisk og umoralsk måte.”

La oss så komme bort fra debatten om konkurranseutsetting eller ikke. Det løser ingenting.

Se video her:

http://www.facebook.com/home.php#/video/video.php?v=235786640051&ref=nf

Vaksinasjon - en billig forsikring

I forrige uke var jeg på Vaksinasjonskontoret i Tromsø kommune for å få satt vaksiner i forbindelse med min planlagte bryllupsreise til Mauritius i september. Da gikk det opp for meg hvor såre enkelt vi har det i Norge med tilgang på vaksiner.

Helt fra vi er bare noen måneder gamle begynner vår deltakelse i et storstilt vaksinasjonsprogram. Vi får vaksiner mot polio, meslinger, kusma og røde hunder for å nevne noen sykdommer. Som skolebarn hatet vi denne evinnelige stikkingen i armen, vi så kun den kortvarige smerten – ikke hva disse sprøytene faktisk beskytter oss mot. Den aller mest fryktede vaksinen – BCG-vaksinen, er nå tatt ut av vaksinasjonsprogrammet. Vaksineringen har ført til at sykdommen er så sjelden at det kun nå er barn i risikogrupper som behøver den.

Et annet utslag av vårt velstands-samfunn er at vi reiser stadig mer enn før, og ikke minst lengre enn før. Da har vi lett tilgang til vaksiner mot for eksempel hepatitt eller mageproblemer som e-coli. Det er riktignok ikke gratis lengre, men bare det at vi kan gå inn på et kontor å bestille vaksiner mot nesten det vi måtte ønske, gjør oss svært privilegerte.

I andre land dør mange barn av de typiske barnesykdommene som vi enkelt kan vaksinere oss mot. Det er et samfunnsproblem, og et problem som forhindrer velstandsøkning i mange land. I mange land er det å få mange barn den eneste forsikringen man har når man blir gammel og ikke klarer å ta vare på seg selv. Hvis det er liten sjanse for at alle barna vokser opp vil man ønske å få flere barn – noe som igjen fører til risiko for at mødrene dør i barsel. Og det forhindrer at mødrene kan ha mulighet for å få seg en jobb eller utdanning.

Norge er ikke bare et foregangsland på vaksiner hjemme hos os selv. Vi har også tatt et stort internasjonalt ansvar gjennom vårt engasjement i GAVI. (The Global Alliance for Vaccines and Immunisation) Vi gir en halv milliard årlig til dette prosjektet, og vår statsminister Jens Stoltenberg har stor troverdighet på denne saken. Jeg er stolt av at Norge tar et internasjonalt ansvar på dette feltet.